Frode Granhus - Fortellermåte
I påsken har jeg fått lest ut boka "Djevelanger" av Frode Granhus. Etter å ha lest hele boka har jeg nå fått mye større forståelse for hele innholdet, selv om det enda er mysterier jeg ikke har fått en helt klar løsning på. I dette innlegget skal jeg snakke om fortellermåte, og hvordan Frode Granhus har valgt å bygge opp en så spennende krimbok.
"Djevelanger" er som sagt en krim fra Nord-Norge, med hovedpersonen Rino Carlsen i fokus. Boka byr på både frampek og tilbakeblikk som gjør at leserne i slutten får klart for seg løsningen på en rekke mysterier. Ida blir kidnappet, og vi får se historien fra hennes perspektiv, samt også fra kidnapperens synspunkt. Samtidig får leseren med seg etterforskningen som foregår på politihuset i Bodø, med Rino Carlsen og Guro Hammer i ledelsen.
Hele boka starter med et frampek i prologen. En dame sitter i en gyngestol og nynner, mens hun tenker på dukken i sofaen som skulle fått på seg noen ekstra klær. Når en person kommer inn i huset hennes og sperrer for all luft inn nese og munn, mister hun bevisstheten. Hun våkner til å være bundet til gyngestolen, med en plastpose over hodet og kun et lite hull for å puste gjennom.
Damen møter vi ikke igjen før i slutten av boka, og ikke hører vi noe om henne heller. Samtidig sitter en Emilie Sande hjemme og gruer seg for dagene som skal komme. Det har vært en tørr sommer uten en dråpe regn, og Kovtjern har aldri vært så lite som det er nå. Emilie gruer seg for hva som kan befinne seg under vannflaten, og ikke vil hun vite det heller.
Begge hendelsene er frampek vi møter helt i starten av boka, men man skjønner lite før konklusjonen er på plass. I slutten kan leserne forstå Emilies forhold til Kovtjern, og grunnen til kidnappingen av den gamle damen i hennes eget hus. Da får vi også tilbakeblikk på hendelsene vi møtte tidlig i boka.
Til tross for mange tilbakeblikk og frampek som skal hinte til en senere løsning, skrives historien stort sett i kronologisk rekkefølge. To tidligere kidnappinger fra 20 år siden trekkes inn, men leserne følger etterforskningen fra start til slutt. Alle hendelsene i boka virker som flere parallellhandlinger, men viser seg å ha en sammenheng til slutt.
Frode Granhus bruker både skildringer, referat og replikker for å beskrive hendelsene i boka. Idas syn og tanker blir skildret fra et lite barns synspunkt, mens etterforskningen på politihuset stort sett leses i form av replikker. Skildringer og replikker dominerer i boka, men man finner også referat fra, for eksempel, en avhøring eller en annen hendelse.
~Sigrid
